mamuski

Gamle egyptiske mumier – Hvordan døde de og hvilken rolle hadde de i egyptisk kultur?

Et mumifisert menneske er fortsatt et lik, vanligvis dødt, men noen ganger holder det fortsatt noe bløtvev, som kan brukes som næringskilde for de levende. Mumifisering dateres tilbake til rundt 6000 f.Kr. og blir noen ganger referert til som "Mumieutstillingen" på grunn av at gamle egyptiske mumier ofte ble vist under denne hendelsen. Et mumifisert dyr er et hvilket som helst dødt menneske eller dyr hvis bløtvev og organer bevares enten ved utilsiktet eller forsettlig eksponering for ekstreme kulder, lav luftfuktighet, høy temperatur eller mangel på oksygen, noe som betyr at den konserverte kroppen ikke forfaller videre oppbevares tørt og kjølig.

Det er mange metoder for mummifisering, som kan ta alt fra uker til måneder. Den vanligste formen for mumifisering som ble brukt av gamle egyptere var mumifisering ved å henge kroppen på en felleport i kongehuset. Denne metoden for mumifisering varte vanligvis mellom fire og syv dager. Andre mumifiseringsmetoder inkluderte den delvise mumifiseringsprosessen der den avdødes kropp ble lagret uten hodet, ofte i en kurv eller sarkofag, og gravlagt i en grav, noen ganger med hodet fremdeles utstilt; den totale mumifiseringsprosessen der hele den avdødes kropp ble plassert i en forseglet grav og dekket med lin eller annet stoff som dekker for å beskytte den mot elementene, og til slutt den delvise kremasjonsprosessen der den avdødes kropp ble forbrennet en bål i den gamle egyptiske ørkenen for å forberede seg på etterlivet.

Mange forskjellige metoder for mumifisering eksisterte i det gamle Egypt, men den tidligste kjente mumifiseringsteknikken er den delvise mumifiseringen. Delvis mumifisering ble brukt i lengre perioder i det gamle Egypt. Etter faraoenes avgang kunne forskjellige kongelige mumier bli funnet i gravene til byene deres. Disse kongelige mumiene viste generelt tegn på god helse så vel som en sterk motstand mot sykdom. De ble mumifisert ved hjelp av en rekke teknikker, inkludert henging, gashing, hevelse og til og med drukning.

I motsetning til disse tidligere metodene for mumifisering, så New Kingdom-perioden den store økningen i antall mumifiserte kropper som ble oppdaget i graver i hele Egypt. Mumifiseringspraksisen i løpet av denne tiden skjedde mer av nødvendighet enn for noen form for religiøst formål. I mange tilfeller ble det funnet mumier fra det nye riket på steder som ikke var blitt forlatt og derfor ikke hadde mistet livet. For eksempel ble restene av det mumifiserte offeret fra Elefantin-perioden funnet i Menahesqai-tempelet inne i Memphis. I tillegg ble restene av to mumier oppdaget i Luxor-tempelet i Øvre Egypt, en i det vestlige galleriet og en inne i den sørlige delen av tempelet.

Det nye rike brakte et enda nærmere forhold mellom de gamle egypterne og de døde. Mumifiseringspraksis i løpet av denne tiden markerte et nytt nivå av raffinement som fremdeles er synlig i noen av de eldste mumiene fra perioden. Mumier fra Khamer finnes i to forskjellige typer, den luxoriske versjonen og den fremre cankerous, som er den tidligste typen grav som ble oppdaget i Egypt. I begge tilfeller skiller den luxoriske versjonen seg tydelig fra den fremre cankerous på grunn av mangel på indre organer under mumifiseringsprosessen.

Selv om det eksakte forholdet mellom mumifisering og den gamle egyptiske kulturen foreløpig ikke er kjent, er det klart at de to begivenhetene delte en felles kobling selv om de skilte seg med over to tusen år. Gjennom tidene har egyptiske mumier blitt brukt som kilde til informasjon om livet til menneskene som begravde dem. Noen av de mest kjente mumiene fra det gamle Egypt er Anterior Cankerous, som er kjent for å ha mistet en del av ansiktet; den luxoriske mumien; Det gamle rikets Ankabah; og det gamle kongerikets Hawara. Disse tre mumiene har en slående likhet med moderne egyptere, selv om de ikke ble begravet med kistene sine, og de hadde heller ikke med seg kister da de døde.